'Strö lite socker på mej'

Jeg vet ikke helt hvorfor Timbuktu's sang kom til hodet mitt som en tittel på dette blogg-innlegget. Jeg fikk vel noen slags assosiasjoner til at Nicaraguanere helst vil at du skal strø litt sukker på alt de putter i munnen. Selv om jeg vet godt at Timbuktu har en helt annen mening med den setningen.

Jeg har tenkt mye på det. På sukker altså. Personlig er jeg ikke så glad i det; jeg putter det verken i kaffen eller i banan milkshaken. Men i Nicaragua er det så gale at barn ikke engang kan drikke melken sin uten å putte sukker i den!

Ganske idyllisk bilde av en sukkerrør plantasje.
Slik ser ikke en gjennomsnittlig plantasje ut altså, men det var
den jeg hadde tilgang til..

Med det markedet (kan legge til at den nasjonale rom'en har en god del sukker i seg også..) kan du jo bare tenke deg hvilken stor business sukkerplantasjer er. Det er skremmende god business. 

Det er greit at man har sukkerplantasjer i Nicaragua og at business'en går bra, det er jo bra for økonomien, eksporten og det skaffer jobber. Men når det er så stor etterspørsel og det er så god business at det må være så mange sukkerplantasjer i Nicaragua at det skaper mono kultur, utnyttelse av arbeidskraft og livstruende sykdommer til arbeiderne, så er det ikke greit lenger. 

Men sånn blir det når det er krav om stor og rask produksjon; man bruker sterke og farlige pesticider for å øke produksjonen. Det snakkes nå om en epidemi i Nicaragua, en bølge av kronisk nyresykdom, som dreper mennene, og noen kvinner, i landsbygdene hvor sukkerrør plantasjene ligger. Det dyrkes også bananer og peanøtter i disse områdene. Alle disse tre produktene brukes det store mengder pesticider på. 

I følge La Isla Foundation, som jobber med nettopp dette problemet, har mellom 2800 og 3500 mennesker dødd de siste 10 årene bare i Chichigalpa, en by med 42 000 innbyggere, og mange flere er syke. Et lite samfunn med 400 innbyggere, kalt 'La Isla', har nå 80 enker, alle på grunn av kronisk nyresykdom. 

I mellomtiden har Familien Pellas, eieren av de fleste av disse plantasjene, bygget på og utvidet rikdommen sin kraftig. De er uten tvil den rikeste familien i Nicaragua. De eier også 'Flor de Caña', den Nicaraguanske rom'en, i tillegg til en haug med andre firma'er. 

I begynnelsen når jeg begynte å lese om dette og bli bevisst på hvor stort problem det faktisk er, var min første reaksjon at jeg ville boikotte Flor de Caña. Det er jo greit nok, det kan jeg fint klare, men resten av Nicaragua kommer ikke til å gjøre det. Jeg skulle ønske at jeg kunne skryte av at jeg kunne drikke så pass mye rom at Pellas familien faktisk merket det hvis jeg boikottet dem. Men sukker brukes jo som sagt til så mange ting i den Nicaraguanske hverdagen, at å bare boikotte rom'en er ikke godt nok. Og uansett om man boikotter rom'en, så er familien Pellas involvert i annet jordbruk, i bilsalg, sykehus og Gudene vet hva mer. Det blir som å si man skal boikotte Coca Cola (som jeg også har gjort et forsøk på..).

Det som aller først vekket interessen min for dette var en dokumentar jeg så under BIFF (Bergen Internasjonale Film Festival) for noen år siden. Den heter 'The Price of Sugar' og er fantastisk bra og oppsiktsvekkende. Den handler om arbeidere fra Haiti som blir utnyttet på sukkerrør plantasjer i den Dominikanske Republikk. Jeg legger ved traileren her, vær så snill å se den en gang hvis du har mulighet.

Nå husker jeg ikke budskapet eller poenget mitt med å starte dette innlegget fordi jeg ble så provosert og engasjert at jeg druknet i internettsider om temaet. Vi får ha det som et informasjons innlegg om sukker i Nicaragua rett og slett. Jeg kommer til å følge opp dette innlegget med et innlegg av samme typen, bare om bananer. I kveld viser jeg nemlig filmen BANANAS*! til studentene på filmkveld på Monkey Republic.

Stay tuned!