Oh Momotombo!

Den verdenskjente nicaraguanske poeten Rubén Darío dedikerte et helt dikt til Momotombo - den majestetiske vulkanen med sin perfekte kjegleform. Her er et lite utdrag fra diktet:

¡Oh Momotombo ronco y sonoro! Te amo 
porque a tu evocación vienen a mí otra vez,
obedeciendo a un íntimo reclamo 
perfumes de mi infancia, brisas de mi niñez. 

Tyven tyven skal du hete..

Jeg ble ikke frastjålet min lille venn, eller noe annet av verdi for den saks skyld. Det som var spesielt med dette tyveriet var at tyven var en edderkopp ape. Jeg møtte på 'Walkyria' på en restaurant utenfor Granada. Hun bor i et lite hus oppi et tre, men hun går ikke fritt rundt, hun har dessverre en lenke rundt halsen sin. Men det stoppet henne ikke fra å nappe vesken min fra meg når jeg kom for nærme! 

'Walkyria' - Edderkopp ape - Vær forsiktig!

Det lille huset i treet

Dyrene i Arlen Siu parken

Her kommer en liten bildeserie av noen av de vakre dyrene i Arlen Siu parken som jeg har blitt så glad i:

Fremgang i Arlen Siu parken

Krokodillen Pedro

Det begynner å skje litt ting i zoo'en og Arlen Siu parken. Jeg har endelig klart å bli litt organisert og tar nå med meg en gruppe med skandinaviske studenter minst en gang i uken til zoo'en for å arbeide. Så langt har vi vært 3 ganger, og jeg er dessverre ikke så flink med før og etter bilder, men vi kan altså se stor fremgang! Spesielt etter den forrige arbeidsdagen vår da vi slo ned muren i krokodille og skilpadde buret og dermed gjorde svømmebassenget deres nesten dobbelt så stort. Jeg håper han blir en lykkeligere krokodille nå!

Krokodillen Pedro har vært i zoo'en i ca. 15 år nå, og før det var han i en annen zoo. Så Pedro har altså aldri vært en fri krokodille, og kommer aldri til å bli det, dessverre. Nå har han i hvert fall mye større plass å boltre seg på i Arlen Siu parken. Og plass trenger han, for, som man kan se på bildet her, så er han ikke akkurat en liten tass. Jeg vil tippe han er to og en halv meter lang. 

Når solen går ned..

Jeg har en greie for solnedganger, som jeg tror mange andre også har. Det er en spesiell stemning i luften i det solen går ned for dagen; man føler en slags ro i kropp og sjel. Denne følelsen er spesielt sterk når man er ute på stranden, fordi der, mer enn i byen, er dagen virkelig over når solen går ned. Da kan man slappe av, det blir helt mørkt og det finnes rett og slett ikke noe særlig man kan gjøre på. 

Ingen solnedganger er like, jeg tror det er en del av fasinasjonen min. Spesielt når det er regntid i Nicaragua er solnedgangene utrolig vakre. Når det går fra dagslys til det meget flatterende lyset solnedgangen avgir, er det perfekt å ta bilder. Så det er ofte det man gjør da; man sitter der og stirrer og stirrer på denne vakre solen som forsvinner i horisonten, og man knipser bilde etter bilde i håp om å få det perfekte solnedgang-bildet.

Det ender opp med en stor mappe på pc'en kalt 'Solnedganger'. Her er et utvalg av mine favoritter.

Hurra for 17 mai - i Nicaragua!

17 mai i år ble feiret på den Norske Ambassaden i Managua. Det ble en meget spesiell feiring siden det i tillegg til å være 17 mai også var en slags avslutningsfest for den Norske Ambassaden i Nicaragua. Neste måned, i juni, forlater de nemlig Nicaragua og etterlater seg kun et honorært konsulat. Fra nå av vil nærmeste ambassade for oss Nordmenn i Nicaragua være i Guatemala.

Dagen regnet kom tilbake til León..

I går ettermiddag øste det ned i León - endelig! Regntiden er over oss igjen, og den kommer til å vare godt utover høsten. Endelig skal gresset bli grønt igjen, elvene fylles opp og luften bli friskere.

Helt siden i går kveld har jeg ikke klart å få Tor Endresen ut av hodet; 'La regnet øse ned, la det renne stride strømmer, ingen storm i verden kan blåse ut min kjærlighet til deg..'

Jeg ble så glad over regnets tilbakekomst at jeg måtte ta meg en tur i hagen med kameraet mitt.

Så her er resultatet: