Chila - En venn i nød

Chila

Det tok meg veldig lang tid før jeg i det hele tatt foreslo å få lov å komme inn i buret til edderkopp apene i Arlen Siu parken. Grunnen til dette var at jeg følte jeg hadde fått veldig god kontakt med apene og jeg ville ikke ødelegge dette ved å bryte meg inn i deres 'territorier'. Men etter ett og et halvt år med jevnlige besøk begynte jeg å føle en trang til å ta steget videre.

Pascuela liker å geipe..
(Bilde: Joakim Metzger)

Chila stryker håret mitt..

Buret edderkopp apene bor i består av 6 godt voksne damer som har bodd sammen lenge. Så det vil si at de har sin gjeng, sin leder og sine rutiner. Jeg har aldri helt klart å finne ut hvem som er lederen i gjengen, men jeg kan helt tydelig se ulike personligheter blant dem. Pascuela liker å dra i håret til folk mens hun lager grimaser og stikker tungen ut. Panchita liker å dra i hva som hun helst hun kan få tak i, og hvis hun er borti menneske hud må hun alltid lukte på fingrene etterpå. Hun liker også å lage 'Ohoh'-lyder mens hun rister på hodet. Shakira og to andre (tror ikke de to andre har fått navn) er sjenerte og de liker å holde seg for seg selv, så dem har jeg ikke observert så mye. Og så er det Chila da, fantastiske Chila, hun elsker å kose, lage susselyder og halv sovne mens du klør henne på ryggen. Hun kan sitte og se deg rett inn i øynene mens hun stryker håret ditt ømt vekk fra ansiktet, og så lager hun den velkjente 'kose-lyden' som edderkopp aper lager. Og hun kan sitte slike i timesvis.

Chila og gjengen

For fire år siden møtte jeg denne fantastiske gjengen for første gang, og jeg forelsket meg momentant. De var en stor gjeng den gangen, en gjeng med bøller, men også noen søte og kjærlige. Chila er navnet på hun som alltid kom løpende og ga meg en klem med en gang jeg kom. Jeg tok med meg mat og kunne bli værende der i timevis bare for å se på disse vakre skapningene. Jeg ble glad av å besøke de, men også bekymret. Jeg syns de så tynne ut, og tross kjærligheten og gleden de viste når jeg kom, visste jeg at de var deprimert. Bekymringen min var ikke uten grunn. Jeg kan huske en gjeng på rundt 10-12 stykker. Nå, 4 år senere, fant jeg bare 6 stykker igjen, 6 gamle damer. De andre har dødd av sult eller skader påført av mennesker, forteller vakten i zoo'en meg. Hvorfor det er bare hunn apene som har overlevd klarer han ikke forklare.