For fire år siden møtte jeg denne fantastiske gjengen for første gang, og jeg forelsket meg momentant. De var en stor gjeng den gangen, en gjeng med bøller, men også noen søte og kjærlige. Chila er navnet på hun som alltid kom løpende og ga meg en klem med en gang jeg kom. Jeg tok med meg mat og kunne bli værende der i timevis bare for å se på disse vakre skapningene. Jeg ble glad av å besøke de, men også bekymret. Jeg syns de så tynne ut, og tross kjærligheten og gleden de viste når jeg kom, visste jeg at de var deprimert. Bekymringen min var ikke uten grunn. Jeg kan huske en gjeng på rundt 10-12 stykker. Nå, 4 år senere, fant jeg bare 6 stykker igjen, 6 gamle damer. De andre har dødd av sult eller skader påført av mennesker, forteller vakten i zoo'en meg. Hvorfor det er bare hunn apene som har overlevd klarer han ikke forklare.
 |
| Túcan Ja, de liker å hakke folk i hodet... |
Etter noen dager fikk jeg lov å ta vare på en liten hjorte-baby også. 'Bambi' kalte vi henne selvfølgelig, og hun var en fryd å være med i forhold til Túcan'ene. Hun slikket meg takknemlig på leggen når jeg kom med mat til henne, men det var stort sett den responsen man fikk, og jeg fortsatte å dagdrømme om å få lov å mate baby-apene.
 |
| Bambi |
Så, etter en ukes dritt-arbeid, bokstavelig talt, ga sjefen meg ansvar for de eneste 4 baby-apene vi hadde på senteret. Apene var fra 3 måneder til 1 år gammel. De var såpass små at de trengte en reserve-mamma til å gi dem kjærlighet og mat. Men siden målet med å ha dyrene der er å slippe dem fri til slutt, kan man ikke bli for kjærlig med dem for at de ikke blir vant med menneskelig kontakt. Men akkurat disse apene var så små at de var avhengig av kos, ellers ville de ha blitt traumatisert som voksne. Jeg tilbragte derfor mange timer hver eneste dag med 4 aper på fanget. Vi spiste, lekte, 'snakket' og sov sammen. Noen ganger hadde vi det så behagelig at de ikke engang gadd å flytte seg for å gjøre sitt fornødne. Det viste seg altså at dette var det største dritt-arbeidet man kunne ha på senteret. Men det var likevel verdt det. De lærte meg om hvor utrolig lik de er på mennesker, spesielt som baby'er, og om hvor intelligente de er. Jeg ble veldig knyttet til disse apene, og de til meg. Når jeg skulle forlate buret på slutten av dagen skrek de, bet og tok kvelertak på meg med halen sin. Det var ofte en halvtimes prosjekt å klare å få alle av meg samtidig og lenge nok til at jeg kunne skynde meg ut døren, uten at noen rømte. Det var hjerteskjærende å måtte til slutt forlate dem etter en herlig måned sammen. Men jeg har tatt med meg kjærligheten for disse apene videre, og jeg har vært så heldig å møte på noen her i León også. Edderkopp aper er sosiale dyr og de holder seg helst i grupper på 35 stykker, blandet både hanner og hunner. De oppholder seg 25-30 meter over bakken i regnskogene i Mellom og Sør Amerika. De spiser frukt, men også til tider blader, blomster og insekter om de må. De kalles edderkopp aper fordi de har like lang armer som bein, i tillegg til en lang sterk hale, og når de går på bakken kan de se ut som en gigantisk edderkopp. De er en av de største apene som finnes i dag og de er meget intelligente.
 |
| Apene ved ARCAS senteret |
Å stenge disse fantastiske vesenene inne i ett lite bur burde vært hardt straffet. For øyeblikket er forsovet Nicaragua i en prosess med å innføre og sette i kraft lover som beskytter ville dyr og økosystemet. Det trengs virkelig og det haster. Edderkopp apen er nemlig i fare for utrydding. Noen typer av edderkopp apen er klassifisert som i faresonen, mens andre typer er klassifisert som sterkt utrydningstruet. Dette er delvis på grunn av at de blir jaktet på av mennesker og enten solgt eller spist, og delvis på grunn av at deres naturlige hjem blir ødelagt av mennesker. Uansett er det for sent for apene i Arlen Siu zoo rett utenfor León.
I zoo'en er det ikke bare edderkopp aper, det er også en Capuchin ape, vaskebjørner, sauer, fugler, en krokodille og skilpadder. Alle dyrene er i ganske stakkarslig tilstand på grunn av lite mat og liten plass. Bakgrunnen til zoo'en er litt vanskelig å få greie på, men det jeg har blitt fortalt er at Arlen Siu parken var et attraktivt sted for familier å komme på søndager for å se på dyrene. Dette er langt tilbake i tid, vi snakker før revolusjonen, altså på 70-tallet. På den tiden var visstnok parken fin og burene og dyrene var i bedre tilstand. Videre har jeg blitt fortalt at det er på grunn av at statsstøtten til zoo'en ble kuttet etter revolusjonen på 80-tallet at den er i så dårlig tilstand i dag.
 |
| Meg og Chila |
Når jeg spurte vakten ved zoo'en hva jeg kan gjøre for å hjelpe dyrene der sa han at jeg kunne ta med mat, slik jeg allerede gjorde, og ta med flere mennesker dit slik at flere vil hjelpe. Så det gjorde jeg. Jeg tok med meg mat og norske studenter dit, og de var veldig snille som donerte litt penger og hjalp til. Vi prøvde å dra dit én gang i uken, men med en hektisk hverdag her, døde dessverre prosjektet litt etter litt.
Derfor ble jeg veldig glad når jeg hin dagen møtte noen likesinnede som virkelig vil ta tak i denne situasjonen og rydde opp i zoo'en. Det hjelper selvsagt også at de har fått tillatelser til dette, noe jeg aldri ville oppnådd alene. Denne gjengen med mennesker som har bestemt seg for å hjelpe apene kommer fra en organisasjon som heter Sonati. De driver med miljøopplæring til barn og unge og gjør et utrolig viktig arbeid her i León og i Nicaragua. De har lyst å gjøre parken finere fordi de pleier å ta med barn og unge dit for å lære dem om de ulike artene, samt for å gi dem opplæring om illegal handel av dyr og hvorfor dette er negativt for hele Nicaragua.
Etter et møte forrige uke skal vi nå på lørdag ta første runde med opprydning i buret til apene. Siden edderkopp apene er intelligente dyr og har større mulighet til å føle økt trivsel enn de andre dyrene muligens har, så er det de som kommer til å være fokuset vårt. Burene til de 5 resterende apene er så pass stort at det er mange muligheter for forbedringer. Det første vi vil gjøre er å gi dem muligheten til å komme seg fra sementgulvet, som er totalt unaturlig for dem, og opp i noen greiner. Videre har vi planer om å lage noen 'hengekøyer', plattformer og trapper som de kan kose seg med. Dette er det første og viktigste vi vil fokusere på. Senere vil vi finne på ting til dem som kan utfordre og stimulere kreativiteten deres. Alt dette skal gjøres på et budsjett på 0 kr, det vil si at vi skal kun bruke resirkulert og naturlig materiale, og gratis arbeidskraft.
Jeg gleder meg til å sette i gang arbeidet og jeg håper vi kan forbedre tilværelsen for disse fantastiske apene og gi dem noen verdige siste år i zoo'en.
 |
| Hvem tror du er ansvarlig for utryddelsen av dyrearter? |
 |
| ..det er DEG, eller meg..! |
 |
| Åpne opp og se... |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar