Livets gang...

Noen kommer og noen går; livet går sin gang i Arlen Siu parken også. Forrige uke døde en av villgrisene  i parken, og etterlot den andre alene i buret. De har aldri vært så gode venner; de sloss alltid om maten og han som nå døde var alltid den som tapte. På bildet kan man se at han har et stort åpent sår på baken, et resultat av en av disse mat-slosskampene. Han var også blind, noe som gjorde tilværelsen vanskelig for han. De sier han døde av alderdom, han var vist rundt 24 år gammel, men det er nok også et resultat av gjentatt mishandling av burkameraten og det at han konstant tapte matkampen. 

Veldedighetskonsert med Raymond Myers

På fredag 1 juni arrangerer vi på Hostel The Monkey Republic en konsert med en av Nicaraguas beste reagge artister, Raymond Myers, for å samle inn penger til å fortsette arbeidet vårt i Arlen Siu parken. Her på bloggen min kan du lese om alt arbeidet vi har gjort i parken sammen med studentene fra Kulturstudier dette vårsemesteret. Nå har studentene reist hjem og vi prøver å fortsette arbeidet med å samle inn penger og forbedre parken, sakte men sikkert.

Earth Hour 2012

Earth Hour resirkulering-verksted

Den 31 mars gjorde vi i Rigo's Guest House som millioner av andre mennesker rundt om i hele verden; vi feiret Earth Hour ved å slukke alle lamper og tenne stearinlys.

Før det ble mørkt hadde vi et lite resirkulering-verksted hvor vi lagde lanterner av tinnbokser og askebeger/telys holdere av brus- og ølbokser. Resultatene ble kjempebra og det føltes ekstra godt å tenne lysene kl. 20.30 i resirkulerte telys holdere og lanterner.

Coca Cola, Toña og Coca Cola light Askebeger/telys holdere

Malingsdag i Arlen Siu parken 4

Vi fikk til en kort malingsdag i Arlen Siu parken før påsken gjorde sitt inntog i León. Alt blir snudd litt på hode under påsken, og denne påsken plasker det i tillegg ned med regn, så da får man ikke gjort mye her. 

Denne gangen var det kun meg, Dorthe og Fransisco som malte. Det er ikke så lett å finne tid til å dra å male når man er fulltidsstudent eller jobber i fulltid, men jeg setter veldig pris på det små stundene med malingsarbeid, enten det kommer 12 eller bare 2. Jeg syns vi gjør  fremskritt hver gang uansett. 

Malingsdag i Arlen Siu parken 3

Kristian maler porten 

Nå begynner parken virkelig å bli fargerik og fin! Vi var ikke så mange som jobbet på fredag, men vi fikk gjort noen små fremskritt i alle fall. Vi er nå nesten ferdig å male inngangspartiet i rødt og svart, og så har vi begynt å male benkene i ulike farger. 

Nå fremover er det påske og eksamenstid for studentene, men jeg håper vi finner litt tid til å fortsette malingsarbeidet i ukene fremover før studentene drar sin vei igjen. Jeg har planer om at vi i hvert fall får malt en base på de veggene som er synlige i zoo'en. Deretter har jeg planer om å lage resirkulerte veggmalerier på alle de store veggene. Dette er et veldig spennende prosjekt som har blitt startet her i León av Sonati, og som går ut på å lage fine veggmalerier med et godt budskap, kun ved å bruke søppel. For det meste brukes det fargerike flaske korker og ødelagte skosåler til veggmaleriene, og jeg er i full gang med å samle inn. Neste uke skal jeg ha møte med Sonati for å se om de vil hjelpe oss å komme i gang med dette i Arlen Siu parken. Jeg gleder meg masse!  

Malingsdag i Arlen Siu parken 2

Muren under burene er nå helt grønn!

Da er vi ferdig med andre runde med maling i Arlen Siu parken, og jeg syns vi gjør stor fremgang. Det er jo nettopp det som er kjekt med å male - at man ser fremgangen så tydelig for hver gang. Takket være personlige donasjoner fra studentene våre hadde vi fått samlet inn 1250 cordobas (ca. 300 kr) som vi kunne kjøpe mer maling og noen nye pensler for. Vi hadde en del maling igjen fra forrige gang, men vi var tom for grønnmaling siden basen males i grønt.

Malingsdag i Arlen Siu parken

'Før' bilder

Lørdag morgen startet vi endelig arbeidet med å male i Arlen Siu parken. Det har vært vanskelig å finne tid, penger og frivillige til å starte dette arbeidet, men nå falt endelig alle bitene på plass. Fra aktivitetskveldene på Hostel The Monkey Republic hadde vi samlet inn 2400 cordobas (ca 600 kr), som var nok til å kjøpe flere liter med maling i ulike farger og utstyr til å male med. Noen av studentene fra Kulturstudier hadde også bestemt seg for at de ville hjelpe til i parken, så da hadde vi nok frivillige. I tillegg snakket jeg med sjefen i parken og fikk beskjed om at vi fortsatt hadde tillatelse fra Borgermesteren til å male hva vi ville og når vi ville. Så vips, hadde vi pengene, muligheten og arbeidskraften! Det er fantastisk hvordan ting ordner seg noen ganger.

Chila - En venn i nød

Chila

Det tok meg veldig lang tid før jeg i det hele tatt foreslo å få lov å komme inn i buret til edderkopp apene i Arlen Siu parken. Grunnen til dette var at jeg følte jeg hadde fått veldig god kontakt med apene og jeg ville ikke ødelegge dette ved å bryte meg inn i deres 'territorier'. Men etter ett og et halvt år med jevnlige besøk begynte jeg å føle en trang til å ta steget videre.

Pascuela liker å geipe..
(Bilde: Joakim Metzger)

Chila stryker håret mitt..

Buret edderkopp apene bor i består av 6 godt voksne damer som har bodd sammen lenge. Så det vil si at de har sin gjeng, sin leder og sine rutiner. Jeg har aldri helt klart å finne ut hvem som er lederen i gjengen, men jeg kan helt tydelig se ulike personligheter blant dem. Pascuela liker å dra i håret til folk mens hun lager grimaser og stikker tungen ut. Panchita liker å dra i hva som hun helst hun kan få tak i, og hvis hun er borti menneske hud må hun alltid lukte på fingrene etterpå. Hun liker også å lage 'Ohoh'-lyder mens hun rister på hodet. Shakira og to andre (tror ikke de to andre har fått navn) er sjenerte og de liker å holde seg for seg selv, så dem har jeg ikke observert så mye. Og så er det Chila da, fantastiske Chila, hun elsker å kose, lage susselyder og halv sovne mens du klør henne på ryggen. Hun kan sitte og se deg rett inn i øynene mens hun stryker håret ditt ømt vekk fra ansiktet, og så lager hun den velkjente 'kose-lyden' som edderkopp aper lager. Og hun kan sitte slike i timesvis.

Akkurat når det gikk så fint..

Når ting går veldig bra, overraskende bra, usannsynlig bra, nesten for godt til å være sant, så er det ofte nettopp det; for godt til å være sant. Dessverre ble det tilfellet med prosjektet vårt i Arlen Siu parken. Jeg hadde gledet meg så veldig til å endelig få til noe spesielt, noe som ikke hadde blitt gjort før, og jeg gledet meg til å skrive om det på bloggen min. Jeg ventet og ventet med å skrive noe for å ikke 'jinkse' prosjektet, men det hjalp visst ikke. 

Vi gjorde alt riktig, men noen ting man bare ikke forutse. Vi var en gruppe mennesker fra ulike bedrifter innen turisme i León som samlet oss fordi vi hadde noe til felles; vi ville forbedre Arlen Siu parken og gjøre det til et område der folk vil komme med barna sine, der folk vil komme for å selge mat og drikke, der folk vil komme for å se på, lære om og hjelpe dyrene i zoo'en. Vi dannet 'Fundación Amigos de Parque Arlen Siu'. 

Vi bryr oss om dyrene våre!

'Dyrene er viktig for meg'

Det var med dette budskapet at en gjeng med veterinærer og veterinær studenter satt opp en stand på Plaza Subtiaba i León lørdag morgen. Målet deres for dagen var å gi gratis behandling til over 400 dyr i området og å promotere den nye dyre-loven som heter 'Ley para la Proteción y el bienestar de los animales domésticos y animales silvestres domesticados' ('Lov for beskyttelse og velvære av hus dyr og ville dyr som bor i husholdninger'). Denne loven trådde i kraft for akkurat ett år siden nå i november. Denne event'en er en del av en verdensomspennende kampanje kalt 'Animals Matter', som jeg oppfordrer alle til å sjekke ut og delta på.

Dyrene i Arlen Siu parken

Her kommer en liten bildeserie av noen av de vakre dyrene i Arlen Siu parken som jeg har blitt så glad i:

Fremgang i Arlen Siu parken

Krokodillen Pedro

Det begynner å skje litt ting i zoo'en og Arlen Siu parken. Jeg har endelig klart å bli litt organisert og tar nå med meg en gruppe med skandinaviske studenter minst en gang i uken til zoo'en for å arbeide. Så langt har vi vært 3 ganger, og jeg er dessverre ikke så flink med før og etter bilder, men vi kan altså se stor fremgang! Spesielt etter den forrige arbeidsdagen vår da vi slo ned muren i krokodille og skilpadde buret og dermed gjorde svømmebassenget deres nesten dobbelt så stort. Jeg håper han blir en lykkeligere krokodille nå!

Krokodillen Pedro har vært i zoo'en i ca. 15 år nå, og før det var han i en annen zoo. Så Pedro har altså aldri vært en fri krokodille, og kommer aldri til å bli det, dessverre. Nå har han i hvert fall mye større plass å boltre seg på i Arlen Siu parken. Og plass trenger han, for, som man kan se på bildet her, så er han ikke akkurat en liten tass. Jeg vil tippe han er to og en halv meter lang. 

Arlen Siu parken; historie og 'renovering'

Mens jeg har vært her i León har jeg alltid prøvd å få med meg folk til å besøke Arlen Siu parken. Ikke fordi det er en fin park hvor man dra på piknik og sole seg. Men fordi det et område av León som har blitt totalt forlatt og nedbrutt gjennom årene, og fordi nesten ingen bryr seg. 

Tidligere har jeg alltid blitt fortalt ulike historier om bakgrunnen til parken og om hvorfor de oppbevarer dyr i forferdelige små og skitne bur. Arlen Siu parken er altså hvor de har apene og de andre dyrene som jeg har fortalt om tidligere her i bloggen min. I tillegg til 'zoo'en', finnes det en lekeplass som nå er overgrodd av gress og en hage som de i det siste har jobbet med å forbedre.

Lekeplassen er ganske slitt og trenger reparasjoner og maling.

Første arbeidsdag i Ape-land

I dag var første arbeidsdag i Arlen Siu parken. Vi er en god gjeng på ca. 7-8 frivillige fra hele verden som skal jobbe sammen i en måneds tid for å forbedre situasjonen for dyrene i parken. Jeg kommer til å oppdatere om arbeidet vårt med bilder for å vise hvor mye man faktisk kan få gjort uten penger og med litt viljestyrke. Parken har vært i dårlig stand i flere tiår nå. Flere har kommet dit for å hjelpe, men stort sett bare ved å gi mat. De fleste (inkludert meg selv) som kommer tar med bananer til apene, noe som fører til et veldig monotont kosthold for apene. Så jeg har nå lært at det beste for apene er å plukke blader fra trærne rundt om i parken. Disse bladene gir de mye næring som de trenger og som de ikke får fra frukten. Hadde apene vært fri ville de nok spist mye mer blader enn bananer, siden det er vanskelig for dem å finne bananer i det ville. I tillegg trenger man da ikke bruke penger på å kjøpe inn frukt, men heller gå en fin tur i parken og plukke blader.

Chila og gjengen

For fire år siden møtte jeg denne fantastiske gjengen for første gang, og jeg forelsket meg momentant. De var en stor gjeng den gangen, en gjeng med bøller, men også noen søte og kjærlige. Chila er navnet på hun som alltid kom løpende og ga meg en klem med en gang jeg kom. Jeg tok med meg mat og kunne bli værende der i timevis bare for å se på disse vakre skapningene. Jeg ble glad av å besøke de, men også bekymret. Jeg syns de så tynne ut, og tross kjærligheten og gleden de viste når jeg kom, visste jeg at de var deprimert. Bekymringen min var ikke uten grunn. Jeg kan huske en gjeng på rundt 10-12 stykker. Nå, 4 år senere, fant jeg bare 6 stykker igjen, 6 gamle damer. De andre har dødd av sult eller skader påført av mennesker, forteller vakten i zoo'en meg. Hvorfor det er bare hunn apene som har overlevd klarer han ikke forklare.