Chila - En venn i nød

Chila

Det tok meg veldig lang tid før jeg i det hele tatt foreslo å få lov å komme inn i buret til edderkopp apene i Arlen Siu parken. Grunnen til dette var at jeg følte jeg hadde fått veldig god kontakt med apene og jeg ville ikke ødelegge dette ved å bryte meg inn i deres 'territorier'. Men etter ett og et halvt år med jevnlige besøk begynte jeg å føle en trang til å ta steget videre.

Pascuela liker å geipe..
(Bilde: Joakim Metzger)

Chila stryker håret mitt..

Buret edderkopp apene bor i består av 6 godt voksne damer som har bodd sammen lenge. Så det vil si at de har sin gjeng, sin leder og sine rutiner. Jeg har aldri helt klart å finne ut hvem som er lederen i gjengen, men jeg kan helt tydelig se ulike personligheter blant dem. Pascuela liker å dra i håret til folk mens hun lager grimaser og stikker tungen ut. Panchita liker å dra i hva som hun helst hun kan få tak i, og hvis hun er borti menneske hud må hun alltid lukte på fingrene etterpå. Hun liker også å lage 'Ohoh'-lyder mens hun rister på hodet. Shakira og to andre (tror ikke de to andre har fått navn) er sjenerte og de liker å holde seg for seg selv, så dem har jeg ikke observert så mye. Og så er det Chila da, fantastiske Chila, hun elsker å kose, lage susselyder og halv sovne mens du klør henne på ryggen. Hun kan sitte og se deg rett inn i øynene mens hun stryker håret ditt ømt vekk fra ansiktet, og så lager hun den velkjente 'kose-lyden' som edderkopp aper lager. Og hun kan sitte slike i timesvis.

Første gang jeg var inne i buret
(Bilde: Ia Karita Wiik Steinsvåg)

Jeg må ærlig talt si at Chila er mye av grunnen til at jeg føler en stor trang til alltid å komme tilbake til zoo'en, og til at jeg vil fortsette å hjelpe. Den gleden hun viser når hun ser meg komme er en fantastisk følelse. Og den fortvilelsen hun viser når jeg går igjen skjærer meg i hjertet.

Panchita - up to no good!

Første gang jeg gikk inn i buret deres var det for å henge opp en klase med bananer som de kunne plukke bananene fra selv. Mens de andre apene småløp forvirret og nervøst rundt i buret og lagde noen skjærende lyder, kom Chila rett bort til meg og satt seg på fanget mitt. Hun virket større når jeg hadde hele vekten hennes over meg, men hun var fortsatt like kjærlig og vakker. Jeg har sett henne sint også, og det kan være ganske skremmende, så jeg var forsiktig meg hvor jeg tok på henne, redd for å gjøre noe feil, men hun godtok alt og var helt rolig.

Andre gangen jeg gikk inn i buret var det sammen med Fransisco, som jobber der daglig, for å henge opp en hengekøye de kunne sove i. Det føles veldig trygt å gå inn i buret sammen med Fransisco, han har vært der i mange år og dyrene stoler på han. Så jeg gikk inn med uten frykt og med selvtillit. Apene flokket seg litt rundt oss, nysgjerrige på hva dette nye var for noe, men etterhvert mistet de interessen og gikk tilbake til sitt (plukke i pelsen på hverandre og ta en ettermiddags-lur..).

Hengekøyen ble ferdig tilslutt..

Det tok litt tid å henge opp hengekøyen for vi ville sikre oss at den satt godt fast og at de ikke kunne skade seg i den. Jeg merket at Panchita var begynt å kjede seg litt og klarte ikke holde nysgjerrigheten sin tilbake lengre. Hun kom løpende (ja, de kan løpe!) bak meg og tok tak i buksene mine og dro vilt i den. Heldigvis fikk Fransisco skremt henne vekk fort, og jeg tenkte hun ville holde seg unna nå. Men det er ikke hver dag Panchita får et nytt mobbe-offer inn i buret, og hun hadde ikke tenkt å gi seg med det første; Hun kom byksende mot meg bakfra en gang til, og denne gangen kastet hun ikke bort tiden - hun tok godt tak i buksene mine og bet meg i rumpen!

Meg og heltinnen min Chila

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine, men før jeg fikk bestemt meg kom Chila i en susende fart fra andre siden av buret og dyttet Panchita vekk fra meg. Meg og Fransisco sto og måpte mens vi så på at Chila presset Panchita opp i et hjørne, tok tak i hodet hennes og lagde noen lyder inn i øret hennes. Når Chila endelig slapp taket fortet Panchita seg vekk fra henne og bort til det motsatte hjørnet av hvor vi var. Chila stilte seg deretter like bak meg og flyttet seg ikke før vi var ferdige med arbeidet. 

Jeg hadde faktisk ikke trodd at den roligste, snilleste og kjærligste var sterk nok til å være  flokk lederen, men det ble plutselig veldig klart at slik var det!

Jeg sier det igjen; fantastiske Chila!

PS! Det gikk bra med rumpen min...