'The Doors'

Jeg har telt antall dører vi har i huset jeg bor i; 13 dører! Til sammenligning har vi 9 dører i huset vårt hjemme i Bergen, og det har to etasjer mer enn dette, men huser like mange mennesker. 

Med 13 dører i huset er det uunngåelig at det til stadighet vil være problemer med minst én av de. I hvert fall her i Nicaragua hvor det meste føles litt midlertidig. Det som stort sett er problemet mitt med dørene her er at de bruker runde dørhåndtak. Før det første har jeg alltid syntes de er ubehagelige fordi de er vanskelige å åpne, noe som er en ganske sentral funksjon ved et dørhåndtak. Hvis man for eksempel er glatt på hånden på grunn av krem eller vann, er de helt umulige å åpne! Mitt andre problem er at disse dørhåndtakene ikke er til å stole på; plutselig låser de seg, og forblir låst.

Der ingen skulle tru at nokon kunne kjøyra..

I Norge klager man på dårlige veier, men her i Nicaragua er virkelig veiene dårlige. Jeg har unngått å kjøre bil her av to grunner; det første er at jeg er generelt nervøs for å kjøre vil, noe jeg skylder på bilulykken min når jeg var liten, og de dårlige veiene i Nicaragua gjør det ikke bedre. For det andre så ligger Nicaragua på verdenstoppen når det gjelder dødsulykker i trafikken i forhold til antall innbyggere. To solide grunner, synes jeg, og disse argumentene har så langt blitt respektert og holdt meg unna bilkjøring. Helt til nå.

Resultat fra skoleprosjektet Barrilete-innsamlingen

Bilde tatt av Sissel Knai

Skrevet av Kristoffer, Anette og Linnea - ansvarlige for innsamlingen

Grunnet eksamen har det blitt litt dårlig med oppdateringer rundt Barrilete, og vi beklager dette. Nå er vi endelig ferdige, og har kunnet regnet sammen det endelige beløpet til Barrilete, som ble betydelig! Alt i alt har vi fått inn 26.500kr, noe som tilsvarer 96.500 córdobas! Dette er fantastisk! Pengene vil virkelig kunne gjøre en forskjell for alle de barna og personalet som er involvert i og oppholder seg daglig på Barrilete.

Første arbeidsdag i Ape-land

I dag var første arbeidsdag i Arlen Siu parken. Vi er en god gjeng på ca. 7-8 frivillige fra hele verden som skal jobbe sammen i en måneds tid for å forbedre situasjonen for dyrene i parken. Jeg kommer til å oppdatere om arbeidet vårt med bilder for å vise hvor mye man faktisk kan få gjort uten penger og med litt viljestyrke. Parken har vært i dårlig stand i flere tiår nå. Flere har kommet dit for å hjelpe, men stort sett bare ved å gi mat. De fleste (inkludert meg selv) som kommer tar med bananer til apene, noe som fører til et veldig monotont kosthold for apene. Så jeg har nå lært at det beste for apene er å plukke blader fra trærne rundt om i parken. Disse bladene gir de mye næring som de trenger og som de ikke får fra frukten. Hadde apene vært fri ville de nok spist mye mer blader enn bananer, siden det er vanskelig for dem å finne bananer i det ville. I tillegg trenger man da ikke bruke penger på å kjøpe inn frukt, men heller gå en fin tur i parken og plukke blader.

Chila og gjengen

For fire år siden møtte jeg denne fantastiske gjengen for første gang, og jeg forelsket meg momentant. De var en stor gjeng den gangen, en gjeng med bøller, men også noen søte og kjærlige. Chila er navnet på hun som alltid kom løpende og ga meg en klem med en gang jeg kom. Jeg tok med meg mat og kunne bli værende der i timevis bare for å se på disse vakre skapningene. Jeg ble glad av å besøke de, men også bekymret. Jeg syns de så tynne ut, og tross kjærligheten og gleden de viste når jeg kom, visste jeg at de var deprimert. Bekymringen min var ikke uten grunn. Jeg kan huske en gjeng på rundt 10-12 stykker. Nå, 4 år senere, fant jeg bare 6 stykker igjen, 6 gamle damer. De andre har dødd av sult eller skader påført av mennesker, forteller vakten i zoo'en meg. Hvorfor det er bare hunn apene som har overlevd klarer han ikke forklare.

Farvel regn

Regntiden i León er for lengst over. Den var ustabil og varte lengre enn vanlig i år. Oktober, som vanligvis er regnfull, var en fantastisk fin måned full av sol og varme. I november, som vanligvis er første tørre måneden etter regntiden, kom regnet igjen.

Landet uten adresser

Jeg har ventet på en pakke som ble sendt fra Norge til Nicaragua for ca. 3-4 uker siden. Det tar tid å sende så langt, det skjønner jeg. Men tålmodigheten er dårlig når man venter på noe godt fra Norge. Temaet har derfor kommet opp i flere samtaler med Nicaraguanere. Det umiddelbare spørsmålet jeg får er da 'skrev du den ordentlige adressen eller den andre?' 'Jeg skrev den andre...'