Der ingen skulle tru at nokon kunne kjøyra..

I Norge klager man på dårlige veier, men her i Nicaragua er virkelig veiene dårlige. Jeg har unngått å kjøre bil her av to grunner; det første er at jeg er generelt nervøs for å kjøre vil, noe jeg skylder på bilulykken min når jeg var liten, og de dårlige veiene i Nicaragua gjør det ikke bedre. For det andre så ligger Nicaragua på verdenstoppen når det gjelder dødsulykker i trafikken i forhold til antall innbyggere. To solide grunner, synes jeg, og disse argumentene har så langt blitt respektert og holdt meg unna bilkjøring. Helt til nå.
Vi dro på en times kjøretur for å campe i Salinas Grandes med noen barn som nå har skolefri om dermed må underholdes. Salinas Grandes ligger på motsatt side av naturreservatet 'Isla Juan Venado' enn det Las Peñitas gjør (hvor skolen til Kulturstudier ligger), og vi tok med barna hit for å slappe av, lage bonfire og se på havskilpadder som legger egg på stranden om natten. Jeg så på det som en deilig og avslappende helgetur til stranden og åpnet derfor en Toña (den lokale ølen) på veien. En times kjøretur er lenge og varmen steiker, så jeg åpnet enda en Toña mens vi humpet videre på veien. Plutselig ble dagdrømmingen min avbrutt; 'Kan du ta over? Jeg er sliten.' 'HÆ?!', utbrøt jeg på godt norsk. 'Jeg har ikke med meg sertifikatet.' 'Det gjør ikke noe.' 'Jeg har drukket to øl!' 'Det gjør heller ikke noe.'

Muligens var det Toña'en som ga meg mot til slutt, eller så var det min dårlige samvittighet for at jeg alltid sitter i passasjersetet med en Toña. 'Greit!' Jeg kastet fra meg flip-floppene og satt meg barfot bak rattet i Jeep'en. Jeg kan ikke huske sist jeg kjørte manuell gir, siden jeg er bortskjemt med automatgir hjemme. Jeg strekker foten min så langt jeg kan for å nå kløtsjen, siden setet selvfølgelig ikke går an å bevege verken frem, tilbake, opp eller ned. Krampe i leggen. Det begynner ikke bra. Og plutselig bykser vi fremover. 'Ops..' Flashback til kjøretimene med Tor for 4 år siden..

Det er ikke hvilken som helst vei jeg kjører på første gang jeg kjører bil i Nicaragua; det er veien til Salinas Grandes, kjent for å være en av de mest humpete veiene i León's omkrets. Borgermesteren påstår at den nettopp har blitt fikset, men det er jeg altså vitne til at den ikke er! Her må man svinge unna halv-meters dype hull annenhver meter og veien er full av store steiner (som jeg mistenker er meningen skal ligge nedi hullene og var Borgermesterens 'fiksing' av veien). I tillegg kommer alle utfordringene ved å kjøre på nicaraguanske veier generelt; kuer, høns, griser, sykler, traktorer, løpende barn, ville/fulle bilkjørere.. (..de som har drukket med enn to Toña..)

Første gir, andre gir, HULL! Første gir, fjerde gir, ops, BANG! ned i hullet. Og sånn fortsetter det en halvtimes tid.

Hadde denne veien vært fikset ville det tatt oss ett kvarter å komme frem i stedet for tre kvarter. Når de fikset veien ut til Las Peñitas, hvor skolen vår ligger, tok det plutselig ett kvarter i stedet for en halvtime å komme seg til stranden. Veien ble bygget med støtte fra USA, og man kan bare håpe at amerikanerne får interesse for å fikse veien til Salinas Grandes også slik at det blir mer tilgjengelig for folk generelt og ikke minst turister. 

'Sving inn til venstre, vi er fremme.' 'Allerede?' Jeg har alltid forbannet Nicaragua for sine dårlige veier, men de ga meg i det minste en ny utfordring som faktisk var litt gøy og ikke i det hele tatt så skremmende som jeg trodde. Og når man kommer frem til vakre Salinas Grandes hvor stranden er helt forlatt, bølgene behagelig store og solnedgangen nydelig, er den humpete turen så visst verdt det!

'Nå har du kjørt en av de verste veiene vi har å tilby. Du er klar for å kjøre i resten av Nicaragua.' Jeg vet ikke om jeg skal grue eller glede meg. Jeg er uansett overbevist om at det trengs to Toña'er for å kjøre bil i Nicaragua!