'The Doors'

Jeg har telt antall dører vi har i huset jeg bor i; 13 dører! Til sammenligning har vi 9 dører i huset vårt hjemme i Bergen, og det har to etasjer mer enn dette, men huser like mange mennesker. 

Med 13 dører i huset er det uunngåelig at det til stadighet vil være problemer med minst én av de. I hvert fall her i Nicaragua hvor det meste føles litt midlertidig. Det som stort sett er problemet mitt med dørene her er at de bruker runde dørhåndtak. Før det første har jeg alltid syntes de er ubehagelige fordi de er vanskelige å åpne, noe som er en ganske sentral funksjon ved et dørhåndtak. Hvis man for eksempel er glatt på hånden på grunn av krem eller vann, er de helt umulige å åpne! Mitt andre problem er at disse dørhåndtakene ikke er til å stole på; plutselig låser de seg, og forblir låst.
Det første rommet jeg bodde på i León, i et annet hus, var et 15 kvadratmeters rom med én dør. Etter to dager sluttet den ene døren å åpne seg. Heldigvis hadde jeg et vindu også, som hadde en åpning på cirka samme størrelse som laptop'en min. (Laptop'en min er normal størrelse) Det tok meg noen dager, men til slutt fant jeg en teknikk for å lirke kroppen min gjennom den smale åpningen. Jeg klagde selvfølgelig til huseieren, men siden jeg er i Nicaragua og tross at huseieren er nederlandsk, så tok det noen dager før noen kom for å se på døren og 'fikse' den. Som så mange andre ting som blir 'fikset' i dette landet, varte det ikke mer enn noen timer. 

Etter 5 dager var vindu-klatring-teknikken min perfeksjonert, men jeg kom ikke unna å skrape opp bakenden min på den skarpe vinduskanten. Jeg klaget minst 6 ganger til huseieren, men ingenting skjedde. Så, i mitt siste desperate forsøk på å få døren fikset før jeg ville flytte ut i protest, bestemte jeg meg for å vise huseieren skadene dette påførte kroppen min, altså bakenden min, og at dette ikke kunne fortsette slik. Jeg hadde problemer med å sitte og jeg kunne ikke en gang gå i bikini på stranden, noe som er forferdelig når man har en jobb som innebærer å være på stranden hver dag. 

Jeg marsjerte inn på kontoret, løftet opp skjørtet mitt, hørte et gisp, og dagen etter var døren fikset! 

Jeg flyttet ut uansett. Det var mugg der også, så det var ikke et trivelig sted å bo, tross at jeg hadde fått et godt forhold til vaskedamen som fniste hver gang jeg kom ålende ut av vinduet mitt..

Nå bor jeg altså i dette huset med 13 dører. Huset går under mange navn; Casa Verde - fordi det er malt i en fantastisk knall grønn farge i stuen. Casa de los Perros - fordi vi har flere hunder boende her. Casa Escondida - det gjemte huset. Ellers som jeg kaller det; Casa Mil Puertos - huset med tusen dører. 

Jeg liker kjøkkendøren. Eller den ene kjøkkendøren, for det er to. Det er en sånn 'vippe-dør' og er uten dørhåndtak og dermed uten problemer. Jeg liker at man kan ha hendene fulle og likevel klare å åpne døren, enten med foten eller stumpen. 

Soveromsdøren min har jeg derimot store problemer med, den ene i hvert fall. Heldigvis har jeg to, for det går ikke an å klatre ut vinduet mitt, selv om jeg har to av de også. For en uke siden låste dørhåndtaket seg, og forble låst. Jeg bestemte meg for å demontere hele greien og satset på at det fantes en måte å åpne døren på uten dørhåndtak. Det var ikke helt hakkende dumt, for ved hjelp av en lommekniv går det altså an å åpne den uten dørhåndtak. Så, jeg slo meg til ro med den idéen og har nå alltid en lommekniv tilgjengelig på begge sider av døren. Det har fungert helt strålende, helt til i dag. I dag låste låsen seg slik at selv ikke en lommekniv kan åpne den. Så nå må jeg gjennom to andre dører for å komme inn på rommet mitt; først inn én av de tre toalett dørene og så videre derfra inn den andre soveromsdøren min. Hvis noen er på toalettet kommer jeg meg ikke inn på rommet mitt. 

Jeg lurer på hvor lang tid en nicaraguansk låsesmed bruker i juleferien...