Bussen stanser, passene blir samlet inn og vi venter på grensen mens blekken fra det ferske stempelet skal tørke.
En blind mann kommer bort til oss og ber om penger. Like etter kommer en haltende mann bort til oss. Han så at vi ga penger til han blinde mannen, så han vil også ha penger. En annen mann tilbyr å hjelpe oss med koffertene, mot noen cordóbas selvfølgelig. En dame vil selge oss en hengekøye. Vi har allerede rundt 10 hengekøyer hjemme og trenger ikke flere. Hun begynner på 11 dollar, så 9, så 7. Til slutt småløper hun etter oss og sier vi får den for 4 dollar. 'Jeg har to barn som trenger mat', sier hun i et siste desperat forsøk på å selge hengekøyen sin. Vi gir henne 5 dollar og må visst bære med oss en hengekøye, i tillegg til all annen bagasje, på den lille ferien vår til Costa Rica. 'Gud være med dere', sier hun ydmykt før hun går videre.
En dame stiller seg midt på plattformen og roper ut at hun vil ha oppmerksomheten til alle sammen. Ved siden av henne står hennes to sønner. Hun løfter opp den ene sønnen, drar ned buksene hans og forteller at grisen har spist testiklene hans. I mellomtiden går den andre sønnen rundt med en hatt for å samle inn penger.
Svære busser strømmer inn på terminalen og ut velter halvfeite turister med sigaren i munnviken og et unnvikende blikk.
Kontrastene på grensen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar