Endelig møttes vi; Rio San Juan og meg. Denne elven som definerer grensen mellom Nicaragua og Costa Rica har vært drømme reisemålet mitt i to år nå - helt siden jeg skrev Bachelor oppgaven min om konflikten som har pågått over elven. Men det var ikke med konflikten i tankene jeg dro til Rio San Juan - jeg ville se den vakre naturen, det rike dyrelivet og de små sjarmerende landsbyene. Og det fikk jeg. Rio San Juan ønsket oss velkommen med en usedvanlig vakker solnedgang.
Rio San Juan byr på det beste av natur og dyreliv; tropisk regnskog med eksotiske frukter og dyrearter overalt hvor du snur hodet - Aper, fugler, papegøyer, krokodiller, iguanaer. Hva mer kan man ønske seg? Alt man trenger for en fantastisk opplevelse her er å holde øynene åpne og kameraet klart.
Vi dro fra León til San Carlos i leiebil, og fra San Carlos tok vi lokalbåten tre timer for å komme til Castillo, som ble hovedbasen vår denne turen. Fra Castillo dro vi på utflukter og dagsturer både til fots og i båt. Vi hadde planer om å dra gjennom hele elven til Greytown på den Atlantiske siden, men vi fant ut at med bare noen dagers ferie var det var vel verdt det å bli værende i Castillo og dra på dagsturer derfra.
El Castillo er en utrolig sjarmerende liten by - helt bil og motorsykkel fri! Den lille byen er likevel overraskende utviklet og har flere restauranter og hoteller. Husene er bygget 'på stilker' slik at de tåler at vannet stiger, for det gjør det. Elven bruser forbi med kraftig strøm, og er full av liv; fiskene hopper og fiskermennene kommer tilbake med det de kaller 'elvereker', som jeg heller vil kalle hummer, og som jeg med glede levde på en hel dag, før de gikk tom.
Når vi spør om det er greit å svømme i elven får vi beskjed om at det bor en krokodille under hotellet vårt, i tillegg til at det er flere av husholdningene som bruker elven som toalett, så det er best å gå et stykke unna for å bade. Så da gjør vi det. Vi gikk ca. 10-15 minutter inn i busken ved enden av byen til vi kom til et koselig lite hus med en egen brygge, hvor vi endelig kunne slenge oss uti det friske ferskvannet.
Jeg lå meg ned på bryggen og stirret opp på himmelen og tenkte på hvor fantastisk deilig det var å være akkurat der, akkurat da. Mens jeg lå der fikk jeg øye på en svart klump oppe i ett av de mange store trærne som svaiet over meg. Der satt det en liten brøleape, helt alene, og spiste frukt som han kastet ned på oss når han var ferdig med den. Han stirret rett ned på oss, og vi stirret tilbake opp på han, helt til det ble mørkt og vi fikk vondt i nakken.
På veien tilbake til hotellet vårt hørte vi at flokken til den ensomme brøleapen kom for å finne ham. Brølene til brøleapene kan høres 3 kilometer unna, så når en hel brølende flokk fyker forbi i tretoppene rett over oss er det ganske intenst. Noen dager senere var vi så heldig å møte på samme flokken, samme stedet. Denne gangen holdt alle seg mer eller mindre i ro, og igjen stirret de like mye på oss som vi gjorde på dem.
På vår vandring i regnskogen så vi mange andre dyr og spesielle planter - vi tygget litt på kanel blader, luktet på lime blader og sniffet på blomster som minnet om Jasmin.
På en 6 timers båttur med den lokale guiden 'El Chino' fikk vi sett enda mer av den vakre naturen og dyrelivet rundt elven. Vi fikk også opplevd hvor fort været kan skifte i dette området, fra kraftig sol og vindstille, til plutselige regnstormer, og så ble det sol igjen. Chino har et fantastisk syn og fikk øye på små kryp og fugler overalt som vi aldri ville hatt sjanse til å finne alene. En av de mer imponerende skapningene vi så var den såkalte 'Jesus Christ lizard', som kan løpe på vann. Jeg fikk et bilde både på en hun og en hann (hannen har en fargerik manke). 
Det er likevel uunngåelig å ikke tenke på historien til Rio San Juan når man drar dit, for den er tilstede omtrent overalt man beveger seg; i landskapet, bygningene og folket.
Byen Castillo har fått nettopp dette navnet på grunn av at det ble bygget en festning på en høyde hvor byen er nå. Festningen ble bygget av spanjolene i 1673 for å holde utkikk etter pirater, men tross den gode utsikten ble de angrepet flere ganger av indianere og engelskmenn. I 1780 lykkes en engelsk ekspedisjon, ledet av selveste Lord Nelson, å ta over festningen, tross at de var i mindre tall i forhold til spanjolene. Lord Nelson, som da var bare 22 år gammel, kom seg så vidt ut av regnskogen levende på grunn av tropiske sykdommer.
Litt senere, i 1867, dro en annen historisk personlighet på ekspedisjon nedover elven, nemlig Mark Twain. Han beskrev Rio San Juan som et 'earthly paradise', og det må jeg vel si meg enig i.
Noen år før Mark Twain seilte gjennom elven, i 1858, ble det signert en avtale mellom Nicaragua og Costa Rica som sier at elven tilhører Nicaraguansk territorium, men at Costa Rica har visse navigasjons-rettigheter i elven. En avtale løser dessverre ikke alle konflikter, og Nicaragua og Costa Rica har fortsatt uenigheter når det gjelder elven. De siste årene har den Nicaraguanske regjeringen gått ut med en sterk kampanje for å fremheve at 'Rio San Juan es Nica!' (Rio San Juan er nicaraguansk) og for å forsterke nasjonalitetsfølelsen hos Nicaraguanere og sette fokus på andre ting en de faktiske problemene som finnes i samfunnet i dag. Dessverre kan man se tendenser til at denne kampanjen fungerer; folk bruker Rio San Juan som enda et argument for å mislike nabolandet sitt. Costa Rica og Nicaragua har et forhold litt som Norge og Sverige, bare at de vitser ikke om det, de mener alvor. 
Landet som tilhører Nicaragua er godt markert med det Nicaraguanske flagget, og på samme måte er det på den Costarikanske siden. Et tema som den siste tiden har blusset opp konflikten er veien som Costarikanerne (Tico's) bygger langs elven på deres side. Det ser veldig unaturlig ut å ha gravemaskiner, lastebiler og traktorer midt inne i regnskogen, og det kommer til å ødelegge mye av idyllen å høre bilmotorer suse fordi der i fremtiden. I tillegg har det blitt kuttet ned mange, mange trær for å lage veien, og elven blir forurenset. Tico'sene sier at de var tvunget til å gjøre det siden navigasjons rettighetene deres har blitt begrenset såpass den siste tiden, så de trenger en vei for å komme seg frem.
Det er en utrolig kompleks konflikt, som de fleste konflikter er. Men heldigvis er det mulig for oss vanlige mennesker å dra til Rio San Juan og bare nyte skjønnheten naturen der byr på. Hvis man vil kan man lett glemme alle konflikter og drømme seg vekk i uendelige, magiske solnedganger, heldigvis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar