Livets gang...

Noen kommer og noen går; livet går sin gang i Arlen Siu parken også. Forrige uke døde en av villgrisene  i parken, og etterlot den andre alene i buret. De har aldri vært så gode venner; de sloss alltid om maten og han som nå døde var alltid den som tapte. På bildet kan man se at han har et stort åpent sår på baken, et resultat av en av disse mat-slosskampene. Han var også blind, noe som gjorde tilværelsen vanskelig for han. De sier han døde av alderdom, han var vist rundt 24 år gammel, men det er nok også et resultat av gjentatt mishandling av burkameraten og det at han konstant tapte matkampen. 

I dag fant jeg to helt nyfødte kaninunger når jeg var inni buret deres for å fikse tak til dem nå som regntiden kommer. Kaninene ser ikke ut til å la fangeskapet legge en stopper på fruktbarheten, men det var ingen som ville ta ansvar for disse to små nurkene idag. Jeg fant de alene og kald i buret. Vi fikk varmen i de igjen og la de fra oss for å se om noen kom bort til dem. Det skjedde ingenting før jeg dro derfra i dag, så jeg får se i morgen om de lever eller ikke. Kaninene deler bur med tre hjorter og noen fugler, og jeg er redd for at en av fuglene kommer til å spise kaninungene om ikke moren beskytter dem. Men sånn ville livet vært i naturen også; survival of the fittest. Hvis ikke jeg skulle reise hjem til Norge om en uke kunne jeg tatt dem med hjem og tatt vare på dem i hvert fall de første to ukene, så kunne vi sluppet dem løs i parken.

Meg og Chino venter...

Men hjemme i huset er det også litt action for tiden; katten har fått 4 kattunger, så vi har forsovet nok dyr å ta vare på akkurat nå. Katten, Yolanda, nektet å la meg gå når fødselen startet, så jeg var dermed med på hele prosessen. Det var egentlig en veldig fin opplevelse som jeg er glad jeg fikk vært med på. Chino, hunden vår, er overbevist om at han er faren til disse kattungene og han krevde derfor å være med på fødselen også. 

Chino følger nøye med...

Og her er resultatet; den ene ligner faktisk veldig på Chino...