Malingsdag i Arlen Siu parken

'Før' bilder

Lørdag morgen startet vi endelig arbeidet med å male i Arlen Siu parken. Det har vært vanskelig å finne tid, penger og frivillige til å starte dette arbeidet, men nå falt endelig alle bitene på plass. Fra aktivitetskveldene på Hostel The Monkey Republic hadde vi samlet inn 2400 cordobas (ca 600 kr), som var nok til å kjøpe flere liter med maling i ulike farger og utstyr til å male med. Noen av studentene fra Kulturstudier hadde også bestemt seg for at de ville hjelpe til i parken, så da hadde vi nok frivillige. I tillegg snakket jeg med sjefen i parken og fikk beskjed om at vi fortsatt hadde tillatelse fra Borgermesteren til å male hva vi ville og når vi ville. Så vips, hadde vi pengene, muligheten og arbeidskraften! Det er fantastisk hvordan ting ordner seg noen ganger.

Ugle på døren

Opp gjennom årene har mange ulike dyrearter stukket nebbet, hogg-tennene eller snuten innom Hostal Calle de los Poetas. Noen har blitt der, men flesteparten, spesielt de mer ville dyrene, har blitt satt fri igjen. Det er bare to uker siden jeg fikk en bitteliten kattunge opp i hendene som 'gave' fra Chele Loco utenfor døren vår. Ettersom vi allerede hadde 4 katter visste jeg at vi ikke kunne beholde den, så vi begynte å gå gjennom alternativene. Som alle andre steder i verden, så er det ikke lett å finne et nytt hjem til katter i Nicaragua. Men heldigvis kjente kollega Joakim en som trengte en katt i huset, så denne lille pusen var heldig og ble adoptert vekk til et bra hjem.

Chila - En venn i nød

Chila

Det tok meg veldig lang tid før jeg i det hele tatt foreslo å få lov å komme inn i buret til edderkopp apene i Arlen Siu parken. Grunnen til dette var at jeg følte jeg hadde fått veldig god kontakt med apene og jeg ville ikke ødelegge dette ved å bryte meg inn i deres 'territorier'. Men etter ett og et halvt år med jevnlige besøk begynte jeg å føle en trang til å ta steget videre.

Pascuela liker å geipe..
(Bilde: Joakim Metzger)

Chila stryker håret mitt..

Buret edderkopp apene bor i består av 6 godt voksne damer som har bodd sammen lenge. Så det vil si at de har sin gjeng, sin leder og sine rutiner. Jeg har aldri helt klart å finne ut hvem som er lederen i gjengen, men jeg kan helt tydelig se ulike personligheter blant dem. Pascuela liker å dra i håret til folk mens hun lager grimaser og stikker tungen ut. Panchita liker å dra i hva som hun helst hun kan få tak i, og hvis hun er borti menneske hud må hun alltid lukte på fingrene etterpå. Hun liker også å lage 'Ohoh'-lyder mens hun rister på hodet. Shakira og to andre (tror ikke de to andre har fått navn) er sjenerte og de liker å holde seg for seg selv, så dem har jeg ikke observert så mye. Og så er det Chila da, fantastiske Chila, hun elsker å kose, lage susselyder og halv sovne mens du klør henne på ryggen. Hun kan sitte og se deg rett inn i øynene mens hun stryker håret ditt ømt vekk fra ansiktet, og så lager hun den velkjente 'kose-lyden' som edderkopp aper lager. Og hun kan sitte slike i timesvis.

Chele Loco - León ville ikke vært det samme uten!

Alle som har vært i León i en lengre periode vet hvem Chele Loco er. De fleste kjenner han ved dette navnet, 'Chele Loco' - 'Gale hvite mann', men hans egentlig navn er Oscar. Direkte til ham sier alle bare Chele. De kaller ham hvit mann eller chele fordi han ser europeisk ut, spesielt på grunn av det fyldige skjegget sitt.

Han har bodd på gaten så lenge folk kan huske og han vandrer opp og ned León's gater hver eneste dag. Han er tynn, skitten og går med altfor store shorts. Favoritt stedet hans å henge er utenfor huset vårt; 'Hostal Calle de los Poetas'. Der vet han det kommer og går mange utlendinger, og der bor Rigo. Rigo møtte Chele Loco for første gang når han jobbet på sykehuset i León og Chele Loco var der for en av sine mange sykdommer. Like etter han hadde operert i magen og hadde et langt arr helt fra brystet til navlen, reiste han seg opp og forlot sykehuset for å dra tilbake til gaten. Hvordan han overlever på gaten er et mysterium for meg.

Akkurat når det gikk så fint..

Når ting går veldig bra, overraskende bra, usannsynlig bra, nesten for godt til å være sant, så er det ofte nettopp det; for godt til å være sant. Dessverre ble det tilfellet med prosjektet vårt i Arlen Siu parken. Jeg hadde gledet meg så veldig til å endelig få til noe spesielt, noe som ikke hadde blitt gjort før, og jeg gledet meg til å skrive om det på bloggen min. Jeg ventet og ventet med å skrive noe for å ikke 'jinkse' prosjektet, men det hjalp visst ikke. 

Vi gjorde alt riktig, men noen ting man bare ikke forutse. Vi var en gruppe mennesker fra ulike bedrifter innen turisme i León som samlet oss fordi vi hadde noe til felles; vi ville forbedre Arlen Siu parken og gjøre det til et område der folk vil komme med barna sine, der folk vil komme for å selge mat og drikke, der folk vil komme for å se på, lære om og hjelpe dyrene i zoo'en. Vi dannet 'Fundación Amigos de Parque Arlen Siu'. 

Bananer, Bananer - Bananer i lange baner...

Jeg var nettopp på en liten ferie i nabolandet Costa Rica - det regjerende landet når det kommer til økologiske og Fairtrade produkter i Mellom Amerika. Over alt der ser man 'Eco-turism', 'Eco-lodge', 'Eco-friendly', 'Fairtrade' osv. De har klart å bygge seg en profil som et miljøvennlig og demokratisk land, i motsetning til sine naboer, og de har virkelig forstått hvor viktig det er å ta vare på miljøet, samt hvor bra det selger hos turistene...

Banana paper - Grown in Costa Rica

En av tingene som fanget oppmerksomheten min på turen til Costa Rica var de såkalte 'banan-produktene'. Dette er produkter som er laget av 100% resirkulert materiale, eller med naturlig materiale som banan blader. Når man høster bananer kutter man som oftest ned trærne etterpå uansett, så ingen trær har blitt skadet når man har laget disse produktene. Man har helt enkelt brukt materiale som ellers ville ha blitt kastet vekk. Det er ikke bare banan blader og trær som brukes, man kan også bruke ananas trær, kaffe planter, løk skall, kokosnøtt skall og lignende for å lage disse produktene. Prosessen for å lage banan papiret er også helt naturvennlig. De bruker resirkulert vanlig papir og bi-produkter fra landbruks industrien, sammen med det naturlige materiale fra banan trær eller lignende, for å lage banan papir.

På grensen.

Bussen stanser, passene blir samlet inn og vi venter på grensen mens blekken fra det ferske stempelet skal tørke. 

En blind mann kommer bort til oss og ber om penger. Like etter kommer en haltende mann bort til oss. Han så at vi ga penger til han blinde mannen, så han vil også ha penger. En annen mann tilbyr å hjelpe oss med koffertene, mot noen cordóbas selvfølgelig. En dame vil selge oss en hengekøye. Vi har allerede rundt 10 hengekøyer hjemme og trenger ikke flere. Hun begynner på 11 dollar, så 9, så 7. Til slutt småløper hun etter oss og sier vi får den for 4 dollar. 'Jeg har to barn som trenger mat', sier hun i et siste desperat forsøk på å selge hengekøyen sin. Vi gir henne 5 dollar og må visst bære med oss en hengekøye, i tillegg til all annen bagasje, på den lille ferien vår til Costa Rica. 'Gud være med dere', sier hun ydmykt før hun går videre. 

Vi bryr oss om dyrene våre!

'Dyrene er viktig for meg'

Det var med dette budskapet at en gjeng med veterinærer og veterinær studenter satt opp en stand på Plaza Subtiaba i León lørdag morgen. Målet deres for dagen var å gi gratis behandling til over 400 dyr i området og å promotere den nye dyre-loven som heter 'Ley para la Proteción y el bienestar de los animales domésticos y animales silvestres domesticados' ('Lov for beskyttelse og velvære av hus dyr og ville dyr som bor i husholdninger'). Denne loven trådde i kraft for akkurat ett år siden nå i november. Denne event'en er en del av en verdensomspennende kampanje kalt 'Animals Matter', som jeg oppfordrer alle til å sjekke ut og delta på.

Plant et Mangrove-tre!

Så ofte jeg kan går jeg tur på stranden Las Peñitas som ligger 20 minutter fra León. En av grunnene til at jeg elsker disse turene er fordi at hver eneste dag ser stranden annerledes ut. En dag er bølgene store og kraftige og slår langt opp på stranden slik at gå turen min blir mer utfordrende. Andre dager er tidevannet langt nede og liggende igjen på stranden kan man se vakre skjell, steiner og mangrove frø.

Båt på vei ut av natur reservatet, fylt opp med tre.

Hver eneste dag hugges det ned og fraktes  haugevis av mangrove trær ut fra 'Isla Juan Venado' ved enden av Las Peñitas. Isla Juan Venado er et 22 km langt natur reservat som strekker seg fra Las Peñitas til Salinas Grande. Natur reservatet er en lang smal øy (isla) som lager en 'elv' mellom øyen og fastlandet. Det er i denne elven mangrove skogen vokser på begge sider, og gjennom så og si hele natur reservatet finner du mangrove skog.

Otra y otra vez...

I dag går det nicaraguanske folket til urnene for å stemme på President og kongressmedlemmer. Det er så mye som skurrer ved dette valget at jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne...

Daniel Ortega

Jeg kan kanskje begynne med det som irriterer meg mest, og det er de politiske kampanjene før valget. Disse kampanjene har foregått i flere måneder allerede og jeg begynner å bli temmelig lei av å høre populære sanger som 'Stand by me' og 'I gotta feeling' med forferdelige spanske tekster ljome gjennom gatene. Ortega og partiet hans FLSN har laget en ganske ironisk sangtekst til 'Stand by me'. De synger 'otra y otra vez, triunferá, Nicaragua..' osv. - altså 'om igjen og om igjen, triumferer, Nicaragua..'. Ironien er at Ortega bryter med konstitusjonen og stiller til gjenvalg selv om han allerede har sittet sine to perioder som President. Så det er virkelig om igjen og om igjen og om igjen.