En Armadillo på besøk

Armadillo, eller beltedyr, er kanskje ett av de merkeligste dyrene jeg har vært borti. Beltedyr er fredlige, klomsete dyr som kun bryr seg om å grave hull og spise insekter. De er ekstremt nærsynte og tunghørte, men har en veldig god luktesans. Dette gjør at de er ganske lett å overraske - og folk fanger de for å spise de! Visstnok smaker de som svinekjøtt og er svært ettertraktet. Dessverre selges disse utrydningstruede dyrene langs veiene og på markedene i Nicaragua, og det var slik jeg møtte mitt første beltedyr; på veien fra Managua til León.

Livets gang...

Noen kommer og noen går; livet går sin gang i Arlen Siu parken også. Forrige uke døde en av villgrisene  i parken, og etterlot den andre alene i buret. De har aldri vært så gode venner; de sloss alltid om maten og han som nå døde var alltid den som tapte. På bildet kan man se at han har et stort åpent sår på baken, et resultat av en av disse mat-slosskampene. Han var også blind, noe som gjorde tilværelsen vanskelig for han. De sier han døde av alderdom, han var vist rundt 24 år gammel, men det er nok også et resultat av gjentatt mishandling av burkameraten og det at han konstant tapte matkampen. 

Veldedighetskonsert med Raymond Myers

På fredag 1 juni arrangerer vi på Hostel The Monkey Republic en konsert med en av Nicaraguas beste reagge artister, Raymond Myers, for å samle inn penger til å fortsette arbeidet vårt i Arlen Siu parken. Her på bloggen min kan du lese om alt arbeidet vi har gjort i parken sammen med studentene fra Kulturstudier dette vårsemesteret. Nå har studentene reist hjem og vi prøver å fortsette arbeidet med å samle inn penger og forbedre parken, sakte men sikkert.

Magiske Rio San Juan

Endelig møttes vi; Rio San Juan og meg. Denne elven som definerer grensen mellom Nicaragua og Costa Rica har vært drømme reisemålet mitt i to år nå - helt siden jeg skrev Bachelor oppgaven min om konflikten som har pågått over elven. Men det var ikke med konflikten i tankene jeg dro til Rio San Juan - jeg ville se den vakre naturen, det rike dyrelivet og de små sjarmerende landsbyene. Og det fikk jeg. Rio San Juan ønsket oss velkommen med en usedvanlig vakker solnedgang. 

Earth Hour 2012

Earth Hour resirkulering-verksted

Den 31 mars gjorde vi i Rigo's Guest House som millioner av andre mennesker rundt om i hele verden; vi feiret Earth Hour ved å slukke alle lamper og tenne stearinlys.

Før det ble mørkt hadde vi et lite resirkulering-verksted hvor vi lagde lanterner av tinnbokser og askebeger/telys holdere av brus- og ølbokser. Resultatene ble kjempebra og det føltes ekstra godt å tenne lysene kl. 20.30 i resirkulerte telys holdere og lanterner.

Coca Cola, Toña og Coca Cola light Askebeger/telys holdere

Malingsdag i Arlen Siu parken 4

Vi fikk til en kort malingsdag i Arlen Siu parken før påsken gjorde sitt inntog i León. Alt blir snudd litt på hode under påsken, og denne påsken plasker det i tillegg ned med regn, så da får man ikke gjort mye her. 

Denne gangen var det kun meg, Dorthe og Fransisco som malte. Det er ikke så lett å finne tid til å dra å male når man er fulltidsstudent eller jobber i fulltid, men jeg setter veldig pris på det små stundene med malingsarbeid, enten det kommer 12 eller bare 2. Jeg syns vi gjør  fremskritt hver gang uansett. 

Miljø kvinnene

Rigo handler..

I et fattigere strøk i utkanten av Estelí ligger den lille 'fabrikken' og butikken til organisasjonen 'Las Mujeres Ambientalistas'. Denne organisasjonen ble startet i 1996 av noen kvinner som var bekymret for barna deres og miljøet i nærområdet. Stedet de nå har bygget hus og den lille fabrikken sin pleide å være et sted hvor folk fra hele området dumpet søppel og til og med døde dyr. Disse kvinnene bestemte seg for å rydde opp området for å gjøre det tryggere for barna sine, og så senere kom ideen om å resirkuleres søppelet og lage resirkulert papir. 

Malingsdag i Arlen Siu parken 3

Kristian maler porten 

Nå begynner parken virkelig å bli fargerik og fin! Vi var ikke så mange som jobbet på fredag, men vi fikk gjort noen små fremskritt i alle fall. Vi er nå nesten ferdig å male inngangspartiet i rødt og svart, og så har vi begynt å male benkene i ulike farger. 

Nå fremover er det påske og eksamenstid for studentene, men jeg håper vi finner litt tid til å fortsette malingsarbeidet i ukene fremover før studentene drar sin vei igjen. Jeg har planer om at vi i hvert fall får malt en base på de veggene som er synlige i zoo'en. Deretter har jeg planer om å lage resirkulerte veggmalerier på alle de store veggene. Dette er et veldig spennende prosjekt som har blitt startet her i León av Sonati, og som går ut på å lage fine veggmalerier med et godt budskap, kun ved å bruke søppel. For det meste brukes det fargerike flaske korker og ødelagte skosåler til veggmaleriene, og jeg er i full gang med å samle inn. Neste uke skal jeg ha møte med Sonati for å se om de vil hjelpe oss å komme i gang med dette i Arlen Siu parken. Jeg gleder meg masse!  

Skjell-dilla

Når man bor i et land med utallige vakre strender tilbringer man gjerne mye tid på disse strendene. Det jeg elsker med strendene er at de ser ulik ut hver eneste dag, og du vet aldri hva du kommer til å finne nettopp denne dagen. Jeg går ofte lange turer på stranden med hundene, og jeg sørger for å alltid ha med meg en pose slik at jeg kan ta med meg hjem hva enn jeg måtte finne. Som oftest er det vakre skjell og fine steiner man finner skyldt opp på land, og jeg har dermed blitt litt av en skjell-samler. 

Malingsdag i Arlen Siu parken 2

Muren under burene er nå helt grønn!

Da er vi ferdig med andre runde med maling i Arlen Siu parken, og jeg syns vi gjør stor fremgang. Det er jo nettopp det som er kjekt med å male - at man ser fremgangen så tydelig for hver gang. Takket være personlige donasjoner fra studentene våre hadde vi fått samlet inn 1250 cordobas (ca. 300 kr) som vi kunne kjøpe mer maling og noen nye pensler for. Vi hadde en del maling igjen fra forrige gang, men vi var tom for grønnmaling siden basen males i grønt.

Malingsdag i Arlen Siu parken

'Før' bilder

Lørdag morgen startet vi endelig arbeidet med å male i Arlen Siu parken. Det har vært vanskelig å finne tid, penger og frivillige til å starte dette arbeidet, men nå falt endelig alle bitene på plass. Fra aktivitetskveldene på Hostel The Monkey Republic hadde vi samlet inn 2400 cordobas (ca 600 kr), som var nok til å kjøpe flere liter med maling i ulike farger og utstyr til å male med. Noen av studentene fra Kulturstudier hadde også bestemt seg for at de ville hjelpe til i parken, så da hadde vi nok frivillige. I tillegg snakket jeg med sjefen i parken og fikk beskjed om at vi fortsatt hadde tillatelse fra Borgermesteren til å male hva vi ville og når vi ville. Så vips, hadde vi pengene, muligheten og arbeidskraften! Det er fantastisk hvordan ting ordner seg noen ganger.

Ugle på døren

Opp gjennom årene har mange ulike dyrearter stukket nebbet, hogg-tennene eller snuten innom Hostal Calle de los Poetas. Noen har blitt der, men flesteparten, spesielt de mer ville dyrene, har blitt satt fri igjen. Det er bare to uker siden jeg fikk en bitteliten kattunge opp i hendene som 'gave' fra Chele Loco utenfor døren vår. Ettersom vi allerede hadde 4 katter visste jeg at vi ikke kunne beholde den, så vi begynte å gå gjennom alternativene. Som alle andre steder i verden, så er det ikke lett å finne et nytt hjem til katter i Nicaragua. Men heldigvis kjente kollega Joakim en som trengte en katt i huset, så denne lille pusen var heldig og ble adoptert vekk til et bra hjem.

Chila - En venn i nød

Chila

Det tok meg veldig lang tid før jeg i det hele tatt foreslo å få lov å komme inn i buret til edderkopp apene i Arlen Siu parken. Grunnen til dette var at jeg følte jeg hadde fått veldig god kontakt med apene og jeg ville ikke ødelegge dette ved å bryte meg inn i deres 'territorier'. Men etter ett og et halvt år med jevnlige besøk begynte jeg å føle en trang til å ta steget videre.

Pascuela liker å geipe..
(Bilde: Joakim Metzger)

Chila stryker håret mitt..

Buret edderkopp apene bor i består av 6 godt voksne damer som har bodd sammen lenge. Så det vil si at de har sin gjeng, sin leder og sine rutiner. Jeg har aldri helt klart å finne ut hvem som er lederen i gjengen, men jeg kan helt tydelig se ulike personligheter blant dem. Pascuela liker å dra i håret til folk mens hun lager grimaser og stikker tungen ut. Panchita liker å dra i hva som hun helst hun kan få tak i, og hvis hun er borti menneske hud må hun alltid lukte på fingrene etterpå. Hun liker også å lage 'Ohoh'-lyder mens hun rister på hodet. Shakira og to andre (tror ikke de to andre har fått navn) er sjenerte og de liker å holde seg for seg selv, så dem har jeg ikke observert så mye. Og så er det Chila da, fantastiske Chila, hun elsker å kose, lage susselyder og halv sovne mens du klør henne på ryggen. Hun kan sitte og se deg rett inn i øynene mens hun stryker håret ditt ømt vekk fra ansiktet, og så lager hun den velkjente 'kose-lyden' som edderkopp aper lager. Og hun kan sitte slike i timesvis.

Chele Loco - León ville ikke vært det samme uten!

Alle som har vært i León i en lengre periode vet hvem Chele Loco er. De fleste kjenner han ved dette navnet, 'Chele Loco' - 'Gale hvite mann', men hans egentlig navn er Oscar. Direkte til ham sier alle bare Chele. De kaller ham hvit mann eller chele fordi han ser europeisk ut, spesielt på grunn av det fyldige skjegget sitt.

Han har bodd på gaten så lenge folk kan huske og han vandrer opp og ned León's gater hver eneste dag. Han er tynn, skitten og går med altfor store shorts. Favoritt stedet hans å henge er utenfor huset vårt; 'Hostal Calle de los Poetas'. Der vet han det kommer og går mange utlendinger, og der bor Rigo. Rigo møtte Chele Loco for første gang når han jobbet på sykehuset i León og Chele Loco var der for en av sine mange sykdommer. Like etter han hadde operert i magen og hadde et langt arr helt fra brystet til navlen, reiste han seg opp og forlot sykehuset for å dra tilbake til gaten. Hvordan han overlever på gaten er et mysterium for meg.

Akkurat når det gikk så fint..

Når ting går veldig bra, overraskende bra, usannsynlig bra, nesten for godt til å være sant, så er det ofte nettopp det; for godt til å være sant. Dessverre ble det tilfellet med prosjektet vårt i Arlen Siu parken. Jeg hadde gledet meg så veldig til å endelig få til noe spesielt, noe som ikke hadde blitt gjort før, og jeg gledet meg til å skrive om det på bloggen min. Jeg ventet og ventet med å skrive noe for å ikke 'jinkse' prosjektet, men det hjalp visst ikke. 

Vi gjorde alt riktig, men noen ting man bare ikke forutse. Vi var en gruppe mennesker fra ulike bedrifter innen turisme i León som samlet oss fordi vi hadde noe til felles; vi ville forbedre Arlen Siu parken og gjøre det til et område der folk vil komme med barna sine, der folk vil komme for å selge mat og drikke, der folk vil komme for å se på, lære om og hjelpe dyrene i zoo'en. Vi dannet 'Fundación Amigos de Parque Arlen Siu'.